Jeg har jobbet mye med vokalbehandling for tiden, og ser at det er en god del mer å lære på den fronten. Nå er det i hovedsak reverb / romklang jeg arbeider mest med, og er ikke helt fornøyd enn så lenge.
Det vanligste i et moderne lydbilde er at det brukes lite hørbar reverb. Stemmene blir mer tydelige og fremtredende på den måten, men det stiller også store krav til vokalisten. Det brukes sjelden reverb som en effekt i seg selv. Hvis du hører at det er reverb så har du brukt for mye.
Dette er selvsagt en slags illusjon. All musikk må ha romklang, hvis ikke høres det helt unaturlig ut. All lyd er farget av rommet den er i og opptak uten romklang høres flate og unaturlige ut. Men en tommelfingerregel i moderne produksjon er å skru ned romklangen så lang du kan, men at du fremdeles hører forskjell når du slår den helt av. (Ok, her er det nok forskjellige meninger, men tror jeg kan si med stor autoritet at hørbar reverb er lite fremtredende i moderne produksjoner akkurat nå.)
Men jeg spiller for tiden inn låter fra 70-tallet da reverb-bruken var helt annerledes, og det gir meg et lite problem. 1) Jeg ønsker at sangen skal ha samme feeling som originalen og 2) jeg må innrømme at stemmen min ikke holder høyt nok nivå til å bære den typen harmonier jeg synger helt alene. Romklang fungerer her som et hjelpemiddel for å lime harmoniene sammen til de tette klangene jeg ønsker. Så jeg har kapitulert og gått ganske langt i å legge på mye reverb.
Som nevnt har jeg en liten Crosby, Stills og Nash-periode nå. Jeg valgte derfor å spille inn en av mine absolutte favoritter. The Lee Shore. Jeg baserer meg på følgende liveinnspilling, med bare to stemmer. Legg merke til hvor mye reverb de bruker.
Den ferdige innspillingen min ble som dette:
Vil skrive litt mer om selve prosessen i neste post. Og tar gjerne imot innspill om hvordan vokalen kan behandles annerledes.
