Jeg har jobbet mye med vokalbehandling for tiden, og ser at det er en god del mer å lære på den fronten. Nå er det i hovedsak reverb / romklang jeg arbeider mest med, og er ikke helt fornøyd enn så lenge.
Det vanligste i et moderne lydbilde er at det brukes lite hørbar reverb. Stemmene blir mer tydelige og fremtredende på den måten, men det stiller også store krav til vokalisten. Det brukes sjelden reverb som en effekt i seg selv. Hvis du hører at det er reverb så har du brukt for mye.
Dette er selvsagt en slags illusjon. All musikk må ha romklang, hvis ikke høres det helt unaturlig ut. All lyd er farget av rommet den er i og opptak uten romklang høres flate og unaturlige ut. Men en tommelfingerregel i moderne produksjon er å skru ned romklangen så lang du kan, men at du fremdeles hører forskjell når du slår den helt av. (Ok, her er det nok forskjellige meninger, men tror jeg kan si med stor autoritet at hørbar reverb er lite fremtredende i moderne produksjoner akkurat nå.)
Men jeg spiller for tiden inn låter fra 70-tallet da reverb-bruken var helt annerledes, og det gir meg et lite problem. 1) Jeg ønsker at sangen skal ha samme feeling som originalen og 2) jeg må innrømme at stemmen min ikke holder høyt nok nivå til å bære den typen harmonier jeg synger helt alene. Romklang fungerer her som et hjelpemiddel for å lime harmoniene sammen til de tette klangene jeg ønsker. Så jeg har kapitulert og gått ganske langt i å legge på mye reverb.
Som nevnt har jeg en liten Crosby, Stills og Nash-periode nå. Jeg valgte derfor å spille inn en av mine absolutte favoritter. The Lee Shore. Jeg baserer meg på følgende liveinnspilling, med bare to stemmer. Legg merke til hvor mye reverb de bruker.
Den ferdige innspillingen min ble som dette:
Vil skrive litt mer om selve prosessen i neste post. Og tar gjerne imot innspill om hvordan vokalen kan behandles annerledes.
onsdag 9. september 2015
søndag 23. august 2015
Comeback
Siden sist, ganske lenge siden, har jeg flyttet og endelig fått satt opp et helt nytt studio. Litt mindre plass denne gangen, men nok til å få tatt skikkelige opptak. Det er også kommet et nytt medlem i studiofamilien, en Leslie 760, mer om den en annen gang.
Det siste året har jeg spilt mye live, gitar og sang. Og jeg har et lite forsett om å få tatt opp en del av de sangene. Akkurat i det siste har jeg hatt en Crosby, Stills og Nash-periode. Dette passer ypperlig i studio. Live krever disse sangene at jeg har med gode sangere. Mens i studio kan jeg legge alle stemmene selv og jobbe med vokalmiks. Her har jeg ganske mye å lære.
Jeg har spilt inn to låter så langt, og jobber med et par til. Jeg håper å ta meg tid til å snakke litt om prosessen senere.
Blackbird -
Enkelt spilt inn med nylonstrenger (tatt opp på Røde K2) og tre vokalspor (valgte å bruke SM58 på disse da jeg synes klangene satt bedre sammen med den).
Helplessly hoping -
Samme opptaksmetode som blackbird
Nå håper jeg at jeg kan finne et godt musikkmiljø her på Østlandet.
Det siste året har jeg spilt mye live, gitar og sang. Og jeg har et lite forsett om å få tatt opp en del av de sangene. Akkurat i det siste har jeg hatt en Crosby, Stills og Nash-periode. Dette passer ypperlig i studio. Live krever disse sangene at jeg har med gode sangere. Mens i studio kan jeg legge alle stemmene selv og jobbe med vokalmiks. Her har jeg ganske mye å lære.
Jeg har spilt inn to låter så langt, og jobber med et par til. Jeg håper å ta meg tid til å snakke litt om prosessen senere.
Blackbird -
Enkelt spilt inn med nylonstrenger (tatt opp på Røde K2) og tre vokalspor (valgte å bruke SM58 på disse da jeg synes klangene satt bedre sammen med den).
Helplessly hoping -
Samme opptaksmetode som blackbird
Nå håper jeg at jeg kan finne et godt musikkmiljø her på Østlandet.
lørdag 5. juli 2014
Whispering pines
Mens jeg lurer på hva jeg skal spille inn nå kan jeg jo bla litt bakover i katalogen igjen. Jeg har aldri følt at jeg har mestret live-formatet spesielt godt. Studio-innspillinger passer meg bedre der jeg kan jobbe med opptak til jeg er fornøyd.
Men det å spille sammen er jo veldig morsomt, og det er klart at det ikke er helt det samme å bare ta opp spor for spor. Så det hender når jeg har besøk av noen som vil ta opp noe at vi forsøker å spille inn det meste i ett eller to takes. Resultatet blir sjeldent tight, men derimot blir det ofte en nerve som er vanskelig å få ellers.
Jeg har hatt gleden av å jamme litt med Aasmund Børli Sivertsen og her er et opptak vi gjorde sammen av whispering pines (The Band)
De oppmerksomme vil telle seg frem til at det er litt flere instrumenter enn det vi kunne spille på en gang. Men mye er gjort samtidig. Grunnstammen er spilt inn med Aasmund på bass og vokal, mens jeg spilte piano med venstre hånd og orgel med høyre (og forsøkte å kore). Etterpå spilte Aasmund inn akustisk gitar, og jeg koret en gang til for å rette opp litt rot i det litt rotete førsteopptaket.
Innspillingen bærer preg av vi ikke alltid vet hvor vi er i låta, men jeg synes likevel det var en god del som fungerte godt her
Men det å spille sammen er jo veldig morsomt, og det er klart at det ikke er helt det samme å bare ta opp spor for spor. Så det hender når jeg har besøk av noen som vil ta opp noe at vi forsøker å spille inn det meste i ett eller to takes. Resultatet blir sjeldent tight, men derimot blir det ofte en nerve som er vanskelig å få ellers.
Jeg har hatt gleden av å jamme litt med Aasmund Børli Sivertsen og her er et opptak vi gjorde sammen av whispering pines (The Band)
De oppmerksomme vil telle seg frem til at det er litt flere instrumenter enn det vi kunne spille på en gang. Men mye er gjort samtidig. Grunnstammen er spilt inn med Aasmund på bass og vokal, mens jeg spilte piano med venstre hånd og orgel med høyre (og forsøkte å kore). Etterpå spilte Aasmund inn akustisk gitar, og jeg koret en gang til for å rette opp litt rot i det litt rotete førsteopptaket.
Innspillingen bærer preg av vi ikke alltid vet hvor vi er i låta, men jeg synes likevel det var en god del som fungerte godt her
onsdag 2. juli 2014
Litt mer om trommer, samt litt selvinnsikt.
En annen mulighet enn å bruke trommemaskin er selvsagt å skrive trommene slag for slag for hånd. Det finnes etterhvert mange gode samplinger av forskjellige slagverk og det var en tid jeg foretrakk å gjøre alt for hånd for å finne en beat jeg ønsket i stedet for å bruke de ferdige sporene i trommemaskinen.
Dette var en periode et par år tilbake der jeg forsøkte å skrive mitt eget materiale. Dette er i seg selv et godt forsett, men jeg har etterhvert kommet frem til en dyp innsikt om meg selv. Jeg har virkelig ingenting på hjertet. Så hver gang jeg skal skrive en tekst så ender det med at jeg lager et eller annet generisk hjerte-smerte-tull på engelsk bare for å få noe å lage melodi til. Det sies at nynorsk er det mest poetiske målføret vi har, og ved analogi vil jeg si meg helt enig. Jeg behersker lyrikk like godt som jeg behersker nynorsk. Det vil si at jeg snakker et tørt og pregløst bokmål og snubler hvis jeg prøver meg på noe annet.
Her er et eksempel på en sang der jeg har skrevet trommene inn slag for slag (ok da, jeg brukte en del copy-paste også) og et eksempel på hvorfor jeg bør holde meg til andres tekster. (Onde tunger vil kanskje også si den viser hvorfor jeg bør holde meg til andre vokalister, men det ville vært litt slemt sagt. Fy!)
Problemet med å skrive trommene sånn er for min del at de er veldig vanskelige å mikse inn naturlig med resten av instrumentene. Selve samplingene er veldig gode, men jeg sliter med å få et helhetlig lydbilde.
Dette var en periode et par år tilbake der jeg forsøkte å skrive mitt eget materiale. Dette er i seg selv et godt forsett, men jeg har etterhvert kommet frem til en dyp innsikt om meg selv. Jeg har virkelig ingenting på hjertet. Så hver gang jeg skal skrive en tekst så ender det med at jeg lager et eller annet generisk hjerte-smerte-tull på engelsk bare for å få noe å lage melodi til. Det sies at nynorsk er det mest poetiske målføret vi har, og ved analogi vil jeg si meg helt enig. Jeg behersker lyrikk like godt som jeg behersker nynorsk. Det vil si at jeg snakker et tørt og pregløst bokmål og snubler hvis jeg prøver meg på noe annet.
Her er et eksempel på en sang der jeg har skrevet trommene inn slag for slag (ok da, jeg brukte en del copy-paste også) og et eksempel på hvorfor jeg bør holde meg til andres tekster. (Onde tunger vil kanskje også si den viser hvorfor jeg bør holde meg til andre vokalister, men det ville vært litt slemt sagt. Fy!)
Problemet med å skrive trommene sånn er for min del at de er veldig vanskelige å mikse inn naturlig med resten av instrumentene. Selve samplingene er veldig gode, men jeg sliter med å få et helhetlig lydbilde.
mandag 30. juni 2014
Cannot get it right.
Et tilbakevendende problem for meg er at jeg har en idé til en låt, men når jeg har spilt inn idéen så kommer jeg ikke videre. Sangen jeg nå har spilt inn er en slik. Den er også et veldig godt eksempel på hvor utrolig forskjellige innspillinger kan bli selv om vokalsporet er det samme.
Linda er en av nabolagets bedre vokalister, og hun har ved noen anledninger spilt inn litt her i hjemmestudioet. En tid tilbake avtalte vi at vi skulle spille inn noen av sangene hun har skrevet. Den første av disse gikk strålende og endte med følgende innspilling:
Oppmuntret av dette sendte Linda meg blekker til et par andre låter hun har laget og jeg begynte med en som heter "Cannot make it right". Dette var i fjor sommer. I utgangspunktet ligger det et lett lite tema på gitar bak, men jeg fikk en idé om at dette burde bli en pianobasert jazzlåt. Så jeg spilte inn et tema og fikk Linda til å legge vokalspor over en skisse. Skissen var som følger (ikke ferdig mikset):
Men så sto jeg bom fast. Fra vers nummer to begynte lydbildet å bli kjedelig og jeg kom ingen vei i det hele tatt. Etter å ha strevet med den en lang stund la jeg hele låta vekk.
Etter et par måneder tok jeg den frem igjen. Jeg hadde et godt vokalspor og jeg tenkte jeg kunne gjøre om hele greia, så jeg fyrte opp el-pianoet og laget følgende blues-tema:
Men så, samme igjen. Jeg klarte ikke lage en god overgang til vers nummer to og resten av sangen. I ren desperasjon la jeg alt vekk igjen og vi var nå kommet til januar.
Da jeg spilte inn forrige låt, Aurora den røde, var jeg ganske fornøyd med lyden i de akustiske gitarene. Begge gitarene er tatt opp med to mikrofoner i hjemmestudioet og jeg synes jeg fikk et godt lydbilde. Så her i forrige uke slo det meg at jeg kunne vende tilbake til et gitartema for Lindas sang. Jeg satt og lekte en stund med noen forskjellige fingerspill før jeg falt ned på et jeg synes funker bra. Låta har nå fullstendig endret karakter igjen (og det er akkurat samme vokalspor) og blitt mye mer laidback.
Her er det ferdige resultatet:
Tekst, melodi og vokal: Linda Langmo Alne
Arrangement, komp og innspilling: Undertegnede
Sangen er spilt inn med to akustiske gitarer (Yamaha og Aria) gjennom en Røde K2 og en Røde NT5.
Linda er en av nabolagets bedre vokalister, og hun har ved noen anledninger spilt inn litt her i hjemmestudioet. En tid tilbake avtalte vi at vi skulle spille inn noen av sangene hun har skrevet. Den første av disse gikk strålende og endte med følgende innspilling:
Oppmuntret av dette sendte Linda meg blekker til et par andre låter hun har laget og jeg begynte med en som heter "Cannot make it right". Dette var i fjor sommer. I utgangspunktet ligger det et lett lite tema på gitar bak, men jeg fikk en idé om at dette burde bli en pianobasert jazzlåt. Så jeg spilte inn et tema og fikk Linda til å legge vokalspor over en skisse. Skissen var som følger (ikke ferdig mikset):
Men så sto jeg bom fast. Fra vers nummer to begynte lydbildet å bli kjedelig og jeg kom ingen vei i det hele tatt. Etter å ha strevet med den en lang stund la jeg hele låta vekk.
Etter et par måneder tok jeg den frem igjen. Jeg hadde et godt vokalspor og jeg tenkte jeg kunne gjøre om hele greia, så jeg fyrte opp el-pianoet og laget følgende blues-tema:
Men så, samme igjen. Jeg klarte ikke lage en god overgang til vers nummer to og resten av sangen. I ren desperasjon la jeg alt vekk igjen og vi var nå kommet til januar.
Da jeg spilte inn forrige låt, Aurora den røde, var jeg ganske fornøyd med lyden i de akustiske gitarene. Begge gitarene er tatt opp med to mikrofoner i hjemmestudioet og jeg synes jeg fikk et godt lydbilde. Så her i forrige uke slo det meg at jeg kunne vende tilbake til et gitartema for Lindas sang. Jeg satt og lekte en stund med noen forskjellige fingerspill før jeg falt ned på et jeg synes funker bra. Låta har nå fullstendig endret karakter igjen (og det er akkurat samme vokalspor) og blitt mye mer laidback.
Her er det ferdige resultatet:
Tekst, melodi og vokal: Linda Langmo Alne
Arrangement, komp og innspilling: Undertegnede
Sangen er spilt inn med to akustiske gitarer (Yamaha og Aria) gjennom en Røde K2 og en Røde NT5.
lørdag 28. juni 2014
En gammel innspilling
Et velutstyrt hjemmestudio bør ha grunnleggende instrumenter tilgjengelige. Dette inkluderer trommer. Det er derimot en god grunn til at det ikke har dukket opp noen opptak fra slagverket. Jeg kan virkelig ikke spille på det. Og da mener jeg virkelig ikke spille. Derfor hender det jeg tyr til elektroniske hjelpemidler. Jeg er selvsagt klar over at dette minsker musiker-creden betraktelig og jeg har prøvd å holde meg unna den slags på de siste innspillingene.
Noen ganger fungerer det helt greit. Jeg hørte gjennom et gammelt opptak med Merete der jeg synes trommeprogrammet (Groove Agent 3) gjør en ok jobb. Men det er vel kanskje på tide å øve litt på slagverket også ...
Merete har et lite horn i siden til meg siden jeg ofte bruker sanger som går litt høyt for en alt som henne, men det må hun dessverre bare leve med.
Noen ganger fungerer det helt greit. Jeg hørte gjennom et gammelt opptak med Merete der jeg synes trommeprogrammet (Groove Agent 3) gjør en ok jobb. Men det er vel kanskje på tide å øve litt på slagverket også ...
Merete har et lite horn i siden til meg siden jeg ofte bruker sanger som går litt høyt for en alt som henne, men det må hun dessverre bare leve med.
søndag 22. juni 2014
Ferdig innspilt sang, men uten strykere
Huff og huff. Da jeg skulle spille inn siste rest av el-piano på sangen så begynte forsterkeren å bråke noe veldig. Og etter en stund med det så døde den helt. Jeg er ikke spesielt bevandret i gitarforsterkerens indre, men jeg har vel kommet frem til at det sannsynligvis er sluttrinns-røret som har tatt kvelden og dermed også sikringen. Håper det er det som er galt i alle fall, for det bør være greit å fikse.
Men dermed sto jeg der uten noe instrument å spille inn soloen med. Jeg prøvde meg litt frem med orgel, piano og nylonsstrengsgitar, men det fungerte aldri helt sånn jeg hadde tenkt. I desperasjon gikk jeg dermed inn i samplingens verden og laget en solo med strykere. En stemme i meg protesterte høylytt, men ga seg etter trusler om vold.
Etter noen timer med arrangering klarte jeg å lage en liten solo som kunne passere. Eller det vil si den passerte hos meg (med en spak, men stadig protesterende stemme i bakhodet. Da damen kom ned for å legge inn sitt spor og hørte soloen knakk hun sammen i latter og fortalte meg at de strykerne forlot ikke leiligheten i live, i alle fall ikke som en del av den sangen. Så dermed var det tilbake til tegnebordet. Jeg må vel egentlig si meg helt enig i at de passet veldig dårlig inn i sangen, men man blir så revet med når man først begynner med den slags :)
Soloen ville ha hørtes omtrent slik ut om ikke noen hadde banket fornuft inn i hodet mitt: (Ikke si til Merete at jeg linker den ut.)
Til slutt endte jeg med en solo på stålstrengsgitaren som kunne passere. Og dermed har jeg en ferdig låt klar.
Aurora den røde
Tekst: Petter Dass
Melodi og noe omarbeiding av teksten: Ola Bremnes
Vokal: Undertegnede og Merete
Resten: Undertegnede.
Men dermed sto jeg der uten noe instrument å spille inn soloen med. Jeg prøvde meg litt frem med orgel, piano og nylonsstrengsgitar, men det fungerte aldri helt sånn jeg hadde tenkt. I desperasjon gikk jeg dermed inn i samplingens verden og laget en solo med strykere. En stemme i meg protesterte høylytt, men ga seg etter trusler om vold.
Etter noen timer med arrangering klarte jeg å lage en liten solo som kunne passere. Eller det vil si den passerte hos meg (med en spak, men stadig protesterende stemme i bakhodet. Da damen kom ned for å legge inn sitt spor og hørte soloen knakk hun sammen i latter og fortalte meg at de strykerne forlot ikke leiligheten i live, i alle fall ikke som en del av den sangen. Så dermed var det tilbake til tegnebordet. Jeg må vel egentlig si meg helt enig i at de passet veldig dårlig inn i sangen, men man blir så revet med når man først begynner med den slags :)
Soloen ville ha hørtes omtrent slik ut om ikke noen hadde banket fornuft inn i hodet mitt: (Ikke si til Merete at jeg linker den ut.)
Til slutt endte jeg med en solo på stålstrengsgitaren som kunne passere. Og dermed har jeg en ferdig låt klar.
Aurora den røde
Tekst: Petter Dass
Melodi og noe omarbeiding av teksten: Ola Bremnes
Vokal: Undertegnede og Merete
Resten: Undertegnede.
Abonner på:
Innlegg (Atom)